Vi gleder oss til soloppgangen...

Det er nå 2 måneder siden vi fikk beskjed om å holde oss borte fra arbeidsplassen og tilpasse arbeidshverdagen vår fra hjemmekontor

Foto: Øystein Grue, Bane NOR

Om det kun hadde vært oss og ingen andre i hjemmene hadde det kanskje vært litt enklere å tilpasse oss situasjonen enn hvordan det ble. I min husstand er vi 4 personer pluss en hund. Nå hadde begge voksne fått beskjed om å jobbe hjemmefra og begge ungene på ungdomstrinn om å ha undervisning hjemme i tillegg.

Siden den dagen har ikke spisebordet i stua blitt brukt noe særlig til bespising, men heller blitt en felles kontorplass for alle hjemme. Det som derimot var vanskelig i starten, var å tilpasse oss hverandres behov. Ikke noe spesielt populært når en må starte et møte som kan forstyrre de andre. Men mennesker er som regel tilpasningsdyktige. Vi fant fort ut at for at dette skal fungere kan vi ikke sitte samlet. Siden vi bor i et hus med 4 rom, ble det naturlig at alle bare holdt seg i hvert sitt rom i løpet av dagen, med lukkede dører.

Stort sett har det gått greit, bortsett fra når vi går i veien for hverandre på enten kjøkkenet eller i gangen. Noe irriterende har det også vært de gangene hunden har mast om å bli luftet, men ikke fått noe respons fra noen da alle har sittet i møter samtidig.

Noen av oss på Norsk jernbaneskole har måttet ta oss en tur til kontoret noen dager iblant, mens andre har måttet holde seg hjemme. De få turene til kontoret har vært litt greit for mange av oss siden det å bare sitte hjemme begynte å bli litt tungt for psyken.

Det å jobbe hjemme har jo selvsagt ikke vært samstemt med det å være på kontoret. Det har blitt noen handleturer i arbeidstiden, eller noen andre småting i stedet for lunsj og kaffepauser.

Noen avdelinger, som Elkraft og Elsikkerhet, har vært meget flinke til å holde kontakt blant kollegaer hvor hyppige møter på Teams har hatt en positiv effekt. En kan argumentere med at det kanskje blir flere møter i løpet av dagen med forskjellige folk enn tid til noe arbeid, men det får nå bare være. Hadde vi måttet gå gjennom lignende ordning for noen år tilbake da Teams ikke var oppfunnet eller oppdaget, ville vi kanskje ikke ha klart å takle arbeidsdagen på tilsvarende måte.

Ting på jobben har vært litt utfordrende og krevd innviklede løsninger. Vi har nok ikke klart å leve helt gunstig, men likevel fått til mye med helt nye verktøy, som vi ikke hadde tidligere. Nye retningslinjer fra tid til annen har vært med på å skape forvirring, men kollegaene har som regel holdt hodet kaldt og klart å se mulige løsninger på alle utfordringer, og ikke bare problemer.

Kurs som kunne blitt holdt med fjernundervisning ble på vondt og godt holdt på den måten. Kurs som krever klasseromsundervisning har ikke blitt holdt enda. Vi ser på mulighetene for dette i nær fremtid, med større avstand mellom deltakere i klasserommene og med færre deltakere enn normalt. Her har det vært mye frem og tilbake med datoer for å tilfredsstille alle krav. Tanken har alltid vært at hjulene på bussen må ikke stoppe, men fortsette å gå rundt og rundt.

Til tross for at denne sitasjonen har fått oss til å tenke i nye baner og ta i bruk morgensdagens verktøy til en viss grad, så gleder vi oss alle til å kunne komme tilbake til en mer normal hverdag hvor vi møter opp på jobb hver dag.

Henrik Wergeland skal ha sagt «Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv». Vi klager ikke, og prøver å fylle nattens mørke med alle de lyse stjerner vi kan finne, men gleder oss likevel til soloppgangen.