Vår reise i jernbaneverden

Reisen med livets tog er uforutsigbart. Våre kolleger Odette Vaage og Alf Trygve Åsen forteller om sine opplevelser med togreisen som har brakt dem til en spennende stasjon – jernbaneverden

Minner fra første arbeidsdag

Alf Trygve og Odette.jpg

Odette:

Den første arbeidsdag på ny arbeidsplass er alltid spennende, synes jeg. Nye mennesker, mange inntrykk og varierte følelser. Jeg ble hentet i resepsjonen av en blid kollega som hadde et bredt smil om munnen. Dette er en god start, tenkte jeg. Det føltes som å gå i en labyrint på vei opp i andre etasje, hvor jeg skulle møte de andre kollegene. Jeg var redd for det ukjente, men spent på det nye. Med skjelvende hender, hilste jeg på de nye kollegene mine. Den første tanken som slo meg, var at jeg var for ung for dette miljøet – hva kunne jeg bidra med i et så erfarent miljø? Jeg kunne jo ingenting om tog. Jeg skjønte ingenting om hva de snakket om, det var et helt nytt språk. Jeg kom hjem helt utslitt, men bestemt på å lære noe nytt – et nytt språk, en ny verden: jernbanespråket som alle var så stolte av i jernbaneverden. Hva husker du fra din første arbeidsdag Alf Trygve?

Alf Trygve:

Det er ganske stille i bygatene i Bodø. I alle fall klokken 03:30 en frostkald mandag i september. Det føltes nesten komisk å stå der, småhutrende, foran stasjonsbygningen med det karakteristiske klokketårnet hvor viserne prøvde bestemme seg for om det var natt eller morgen. En kompis hadde karakterisert oppmøtetidspunktet på min første arbeidsdag i Jernbaneverket som «gjønete tidlig», noe jeg måtte si meg enig i, der jeg med frostrød nesetipp forsøkte å stå midt i buksa for å holde varmen, mens jeg ventet på at veilederen min skulle dukke opp. Presis klokken 03:40, som avtalt, parkerte en bil bortenfor stasjonsbygningen, og lyden av skritt som nærmet seg gav gjenlyd mellom murveggene som omkranser plattformen på Bodø stasjon.

Da jeg først var kommet innenfor døra på min første dag som txp-aspirant på Nordlandsbanen, gikk det fort å få varmen i seg. Både i bokstavelig og billedlig forstand. Jeg skjønte snart at dette var en arbeidsplass med mye stolthet, fagkunnskap og engasjement. Veilederen min var kompromissløs hva gjaldt regelverksetterlevelse, og det ble en god skole i sikkerhetsforståelse, sikkerhetskultur og holdninger. Etter ni måneder på Norsk jernbaneskole kunne jeg endelig sette rødsnora i lua og kalle meg togekspeditør, og det var ikke helt uten ærefrykt jeg gikk til min første solovakt. På selveste Oteråga stasjon, et lite kryssingsspor i en lysning i skogen mellom Bodø og Fauske, uten plattformer eller passasjerer. Men selv på bortgjemte kryssingsspor er sikkerhetstjenesten en alvorlig sak, om enn skiftene kan bli lange og ensomme.

De som aldri har gjort en feil, har aldri prøvd noe nytt (Albert Einstein)

Odette:

Det er menneskelig å gjøre feil, men det føles ikke veldig behagelig akkurat der og da. Av og til gjør det fysisk vondt; klumpen i magen blir større og pusten tyngre. Hver gang jeg gjør en feil, blir jeg skuffet og sur på meg selv. For ikke så lenge siden, fikk jeg en åpenbaring: det er lov og sunt å bli lei seg, sur og frustrert når man gjør en feil. Det aller viktigste er at man ikke blir sittende lenge med de vonde følelsene, gir forståelse til seg selv og lærer av sine egne feil. Det er noe jeg trener på hver gang jeg prøver og feiler, og jeg legger stadig merke til forbedringer. Jeg har blitt mer bevisst på mine tanker, kroppsreaksjoner og atferd. Jeg tillater meg selv å gjøre feil, og lærer av det. Har du noen gang feilet, Alf Trygve? Hvordan føltes det?

Alf Trygve:

Uansett hvor godt skolert man er, hvor nidkjær man er eller hvor gode holdninger man har opparbeidet seg; før eller siden gjør man feil. Det ligger i menneskets natur at vi er feilbarlige, og jeg husker godt første gangen jeg fikk den synkende følelsen av å ha gjort feil i sikkerhetstjenesten. Feilen var nokså banal, kanskje uten det helt store potensialet for ulykker, men like fullt en feil. For de som lurer, hadde jeg gitt kjøretillatelse til et tog uten å først stille utkjørhovedsignalet til grønt. På Nordlandsbanens nordre del er det togmeldingene med togekspeditøren på nabostasjonen som sikrer at vi kun har ett tog ute på linja om gangen, og disse var utvekslet som bestemt. Alt var klart for at toget kunne kjøre, men jeg hadde altså glemt å stille signalet til «kjør» før jeg gav føreren tillatelse til å kjøre. Stikk i strid med bestemmelsene. Det var selvfølgelig føreren som gjorde meg oppmerksom på det, da han, naturlig nok, ikke aktet å kjøre mot rødt lys. Feilen var for så vidt enkel å rette opp, det var bare å stille signalet til grønt og gi ny kjøretillatelse, men hendelsen satt i kroppen lenge. Først skam over å ha tabbet meg ut, så frykt for reaksjonene til de rundt meg, så irritasjon over egen udugelighet (man er nok best på å æreskjelle seg selv), men det føltes likevel lett å ringe til sjefen og bekjenne sine hyss.

Et gram erfaring er verdt et tonn teori (Robert Cecil)

Odette:

Jeg tenker at hver eneste utfordring vi møter og alle feil vi gjør gir oss noe verdifullt – og det er erfaring. Når jeg tenker tilbake på alle situasjonene som jeg har opplevd krevende i arbeidslivet, ser jeg på et mønster. Ja, det var litt ubehagelig, men med en gang jeg innstilte meg på å brette opp ermene og være proaktiv, engasjert og interessert i løsninger, har fokuset endret seg fra å klage til å handle. Mestringsfølelsen som kom i etterkant, kan ikke beskrives med ord.

Hva har du lært av dine erfaringer, Alf Trygve?

Alf Trygve:

Undertiden har jeg vært involvert i mange hendelser på jernbanen, noen der jeg selv har vært en del av årsaksforholdet, og andre der jeg har hatt en mer instrumentell rolle, og atter andre der jeg har vært delaktig i granskingen etterpå. Likt for alle disse sakene er at jeg alltid har kommet ut av det med en positiv følelse av læring. Etter at jeg sa ifra om min første tjenestefeil, gikk det ikke lang tid før det ringte en smørblid tjenestefordeler og lurte på om det gikk bra med meg og om jeg trengte noe. Jeg opplevde at min leder var opptatt av én ting; finne årsaken, og se om det er noe å lære, eller som man sier; ta ballen, ikke mannen. I akkurat dette tilfellet handlet det nok om et høyst personlig læringsmoment, nemlig fokus og konsentrasjon i kritiske arbeidsprosesser, men jeg har stadig med hendelsen som eksempel når jeg snakker til elevene mine om ikke-tekniske ferdigheter og hvordan vi som mennesker passer inn i et komplekst sikkerhetssystem.

Kontinuerlig forbedring og etterlevelse av verdier

Odette:

Jeg er en nysgjerrig person som er sulten etter kontinuerlig forbedring. Verden utvikler seg, og dette innebærer at vi trenger å omstille oss selv i takt med endringene. Det er mitt utgangspunkt i alt jeg gjør. Verdier er viktige for meg, og Bane NORs verdier representerer meg veldig godt. Det er oss selv som gir mening til verdier. Jeg har selv gitt mening til organisasjonens verdier ved å lage et rammeverk for måloppnåelse med utgangspunkt i det å være åpen, respektfull, engasjert og nytenkende. Jeg tenker at vi kan skape gode resultater, mestringsfølelse og enda mer indre motivasjon ved å dyrke frø av nysgjerrighet, kunnskap og tillit, og pleie dem med åpenhet, respekt, engasjement og nytenkende innstilling. Hva er viktig i jobben din og hvordan etterlever du verdiene, Alf Trygve?

Åren.png

Alf Trygve:

For meg er dette svært sentralt for den kontinuerlige sikkerheten på jernbanen; en engasjert sikkerhetskultur der vi både tør og ønsker å si ifra, en respektfull kultur der vi vet at vi får bra behandling, der vi våger å være åpne. At vi har plattformer for å dele erfaringer, og en nysgjerrig organisasjon som setter disse i system. Videre er det utrolig spennende å få jobbe med å innlemme menneskelige faktorer og ikke-tekniske ferdigheter i trafikkundervisningen på Norsk Jernbaneskole. Her har Bane NOR allerede kommet godt i gang, men vi har enda stort potensiale for å få integrert dette fagfeltet i alt vi gjør.