– Vi trenger ikke syndebukker

For å lære av historien, må vi tørre å snakke om den. Dette er Terje Stømers beste tips etter et langt liv i jernbanens tjeneste.

– Jeg tror ikke vi har noe å tjene på syndebukker, mener Terje Stømer. (Foto: Tor Erik Sagvolden)

Da den unge Terje Stømer startet karrierer som kontaktledningsmontør på midten av 1970-tallet, var det andre tider.

– Vi hadde noen innarbeida metoder som er helt ulovlige i dag. Vi kjørte dresin i tunell, vi spratt ut av sporet når tog kom. Vi har kommet et stykke siden den tid.

Og det har også Stømer. Han har vært montør på Gjøvikbanen, operatør på driftssentralen på Lillestrøm, han har drevet Jernbaneskolen – alt med en nysgjerrighet og et ønske om nye utfordringer på grensa til rastløshet.

Kanskje viktigst har han vært en ambassadør for el-faget og el-sikkerhet.

Stemoderlig behandlet elsikkerhet

I dag er det smått absurd å ta innover seg at elektrisitet er relativt sett nytt i jernbanefaget. Tog og infrastruktur greide seg fint uten elektrisitet i omkring hundre år, og skal vi tro Stømer har det tatt litt tid for faget å bli tatt inn i varmen.

– Elkraft har tradisjonelt blitt litt stemoderlig behandla og har historisk sett vært et sidefag. Fram til for rundt regna 60 år siden var det ikke særlig mye elektrisitet på jernbanen, og da har det naturlig nok vært større interesse for spor, bruer og tunneler. Det ser vi til dels i organisasjonen den dag i dag, også blant ledere – det er fortsatt mange anleggsfolk, forteller Stømer.  

På midten av 90-tallet ble han spurt om å bistå i arbeidet med å opprette et eget energiselskap som skulle hente kyndige folk fra hele landet. Allerede på den tida ble det lefla med å skille ut diverse aksjeselskap, blant suksesshistorier fra denne pionertida kan vi nevne blant andre Baneservice.

– Bane Energi, som det het, lå også an til å skilles ut, men dels en politisk stoppordre rundt 2000 og dels en økende forståelse sentralt i daværende Jernbaneverket om at dette var kompetanse det var fornuftig å beholde på bruket, gjorde at det aldri skjedde.

Det markerer, i historiefortellingen, startskuddet for Energi, en avdeling Stømer ledet en årrekke. Faktisk fram til han planla å gå inn i pensjonistenes rekker ved årsskiftet 2019–2020. Det er muligens en annen fortelling, men Stømer har foreløpig ikke greid å gjøre pensjonist av seg. Etter et kort forsøk, lot han seg igjen fange i jernbanegarnet og er nå assisterende driftsleder for elsikkerhert i område Øst i Bane NOR.

Uten åpenhet, ingen læring

– Jeg har heldigvis opplevd ganske få el-hendelser i min tid i jernbanen. Men dessverre er det ofte slik at det går veldig galt når uhellet først er ute. Kontaktledningsanlegg og omformerstasjoner er ikke til å spøke med.

Men så har Stømer også gjennom hele sitt virke vært opptatt av å bygge en god og tilgivende kultur. Mon tro om det er sørlendingen i ham som er mildt innstilt til menneskelige laster?

– Jeg synes vi i jernbanen har en tendens til å jakte på syndebukker. Hvis en hendelse medfører at du risikerer å miste levebrødet, er det vanskelig å innrømme feil og fristende å peke på utenforliggende omstendigheter. Det tror jeg ikke vi lærer særlig mye av, sier Stømer.

Han mener at Energi i denne sammenheng har en forbilledlig tradisjon.

– Vi henger ikke ut syndebukker. Som leder har jeg alltid vært opptatt av at vi skal lytte og søke å forstå, heller enn å sikte med ladet pekefinger. Når noe går galt går vi inn og ser på hendelsen, vi snakke med de involverte. Min opplevelse er at de gjerne forteller at de gjorde en feil, at de glemte seg bort. Og når de åpner seg har vi mulighet til å forstå hva som gikk galt, og dermed unngå å gjøre de samme feilene igjen. Vi gjør som kjent alle feil.

I en utvikling der ulike funksjoner i stadig større grad er innleid, kan det være spørsmål om arbeid eller ikke arbeid, ifølge Stømer. Når elsikkerhetsvakter gjerne er enkeltmannsforetak og ikke ansatte i store foretak som kan si «pytt sann og gå videre», kan det være mye å tape på å bli utpekt som syndebukk.

– Hvis konsekvensen av en feil er en annen enn å bli utestengt fra faget, er det lettere å være åpen om feil. Det gjelder selvfølgelig spesielt entreprenører og andre som er avhengig av godkjenning av forskjellig art for å få oppdrag, men hvis vi ikke har en kultur der vi har rom for å snakke om og tilgi feil, er det vanskelig å lære av historien.

Stømer mener at vi på alle nivå i organisasjonen og i vår omgang med entreprenører og leverandører, kan tjene på å være mindre opphengt i å peke på hvem som var på jobb når noe gikk galt, og heller se på hva som gikk galt og hvordan det kunne skje.

– Når vi opplever uønskede hendelser må vi også se på om det er noe galt i Bane NOR – i regelverket. Er det tydelig eller komplekst? Jeg opplever noen ganger at det er unødvendig komplisert, og jeg har tro på at det er bedre å ha en tydelig veileder enn et utydelig dokument som kan være vanskelig å finne. Er regelverket vanskelig, er det lett å gå seg bort i, og det kan slik være med på å tilrettelegge for menneskelig svikt.

– Når vi nå ser framover er det viktig at vi ikke tar snarveier, men bygger dem. Det er viktig at denne prosessen går videre gjennom hele organisasjonen, men at vi samtidig husker det er menneskene i og utenfor Bane NOR det faktisk handler om.

Terje Stømer. (Foto: Ingvild Romnæs Brynildsen)