Slusk på Dovrebanen – rallar og anleggskokke

Byggingen av Dovrebanen er stor ingeniørkunst, men rallaren, og anleggskokka fortjener like mye ros som ingeniørene. De skal ha en stor del av æren for at vi i dag, 100 år etter åpningen, fremdeles har en jernbane som er en viktig transportåre i Norge.

Anleggsarbeidere ved tog. Foto Gudbrandsdalsmuseas fotosamling

Ingeniørene og oppsynsmennene fulgte opp og rettledet det daglige arbeidet, men det var likevel var det anleggsarbeiderne og anleggskokkene som tok det tyngste taket. Det var også de som tjente minst og som levde under forhold som vi vanskelig kan forestille oss i dag.

Rallaren og slusken

Anleggsarbeidene som reiste rundt fra anlegg til anlegg for å bygge jernbane ble gjerne kalt rallar eller slusk. Navnet rallar er et svensk ord og har sin opprinnelse fra svensk jernbaneutbygging. Ordet var nok ikke en positiv betegnelse i starten, men det ble brukt av rallaren selv som en fagbetegnelse og hedersbetegnelse. Tittelen «renhårig slusk» var en person som gjerne var direkte, ærlig og raus. De hadde et felleskap og omsorg for hverandre. Stadig var det lister for å samle inn penger for de som trengte ekstra hjelp. Boforholdene varierte, men det var ofte trangt og enkelt. De var gjerne innlosjert i egne arbeidsbrakker eller leide seg rom på gårdene i området.

Arbeidstokken på banen var en fargerik blanding av bygdefolk og garva anleggsarbeidere, «slusk» i daglig tale. I 1895 var ca. 30 % av anleggsarbeidere utlendinger. De fleste kom fra Sverige, men en del kom også fra Finland. Utlendingene var profesjonelle og erfarne anleggsfolk med stor fagkunnskap. Denne kunnskapen ble etter hvert overført til norske anleggsarbeidere. Slusken arbeidet med kompliserte fagarbeider som for eksempel sprenging, muring og smedarbeider, i tillegg til tungt anleggsarbeid. Det meste av anleggsarbeidet ble gjort manuelt med hakke, grev, spade, «sluskbrett», trillebår, spett, minebor og meisel. Når byggingen av Dovrebanen tok til, fikk lokale arbeidsfolk en kjærkommen mulighet for lønnsarbeid. Det var ofte det enkle, men tunge, arbeidet med minering, grøftegraving og massetransport de lokale bidro til.

Anleggsfolket kom stort sett godt overens med bygdefolket, men endringer i samfunnet førte også til kulturkollisjoner. Rallarene satte gjerne pris på snus, brennevin, en fest og ofte kortspill. Dette var noe ganske annerledes enn den rådende bondekulturen. Folk som var vant til nøysomhet, bytte av varer og politisk hørte heime i den nasjonale venstrebevegelse.

Rallarene bidro gjennom sin kunnskap om organisasjonsarbeid til å etablere arbeidslag som la grunnlaget for en aktiv arbeiderbevegelse. Rise arbeiderforening på Oppdal ble stiftet i 1911, like etter oppstarten til arbeidet på Dovrebanens siste strekning. Foreningen spilte en aktiv rolle i å etableringen av bedre arbeidsforhold for anleggsarbeiderne. Dovrebanen skulle etter planen være ferdig bygget i 1916. Arbeidskonflikter med i alt seks streiker og mangel på fagfolk, bidro til at banen ikke åpnet før i 1921.

Anleggskokkene

Anleggskokkene på anlegget hadde minst like lange slitsomme dager som slusken. Disse kvinnene hadde ansvaret for å skaffe mat til «huset» eller arbeidslaget slik at karene fikk god og nærende kost. I tillegg skulle hun også holde rent, vaskeklær for hånd, lappe klær, bære vann og ved, og bake brød. Alt dette på billigst mulig måte. Anleggskokkene ble for det meste respektert og satt stor pris på av anleggsarbeiderne. Mange av kokkene ble ofte gift med en slusk, eller de var gift fra før og kona ble med på anlegget. Om det ble barn førte det ofte til at kona slo seg ned fast, mens slusken fortsatte å arbeide fra anlegg til anlegg.

Da Dovrebanen ble ferdigstilt drog mange av rallarene videre til nye anlegg, men mange av anleggssluskene giftet og bosatte seg i Oppdal. Mange ble i tjeneste på banestrekningen, etablerte seg som handverkere eller med arbeid i skiferindustrien. Det er mange etterkommere av dem i bygda Oppdal i dag.