Når hverdagen kaller, men du må vente på bommen...

Blink, blink, ding-dong, svisj-svosj – det er mange gode grunner til å vente til toget har passert.

Foto: Njål Svingheim

Hvitt, blinkende lys blir til rødt lys som liksom sier «her kan det være fare på ferde». Du girer ned, fjerde blir til tredje, tredje blir til andre. Jeg skal ikke blande meg i om du er typen som står med clutchen inne, i første, klar til å rulle videre, eller om kjørelæreren en gang sa «det sliter på clutchen» og du derfor venter med stikka i fri, eller kanskje kjører du automat? Det sier i hvert fall ding-ding-ding-ding og bommene går ned.

Du kikker ut gjennom frontruta. Klør deg litt i huet. Ding-ding-ding-ding. Tikk-takk, sekundene går. Ett sekund, to, tre – femten. Brått er det der i høyre øyekrok, flaff-flaff-flaff-flaff, svisj-svosj. suser forbi, lokomotiv, vogner, kanskje et lokomotiv til. Noen sekunder og det er forbi. Men, tikk-takk, tikk-takk, hvorfor går ikke den hersens bommen opp? Tikk-takk, utålmodig med hånda på stikka, foten på clutchen, tikk-takk, alle fiskepinnene du kunne stekt, melkekartongene du kunne handla, tikk-takk, søpla og sokkene du kunne sortert, tikk-takk, og ungene du kunne bada.

Og, ding-dong, tikk-takk, der kommer det ett til, gitt. Denne gangen fra venstre. Svisj-svosj, vogner og lok. Flaff, flaff. Og endelig går bommen opp. Du venter, kanskje ikke direkte tålmodig, men du venter, til bommen er helt oppe og rødt blir til behagelig, blinkende hvitt.

Og nå, min kjære bilistvenn, er du igjen fri. Fri til å kjøre videre på veien som leder til sokkesortering, og fiskepinner og ungebading. Fri til å kjøre til hjemmekontoret, eller matbutikken, eller skolefritidsordningen eller hagesenteret eller hytta eller campingvogna eller hva enn det er som venter deg på den andre sida av jernbanelinja.

Nå er du kanskje ikke typen til å fantasere om fiskepinnesteking, men å vente på et passerende tog kan være en livsstil. Kanskje noe helgemagasinene bør skrive om? «Sa fra seg toppjobben for å vente ved planoverganger.» En pause fra hverdagens kjas og mas. Et pusterom. Et avbrekk. Mindfulness. En unnskyldning til å stå helt stille mens toget går helt fort. Alle tankene du kan gjøre deg. Dagdrømmer. Fantasi, tankespinn og fri assosiasjon.

Bruk tida det tar – to, tre, fem minutter – til å minne deg selv på at du lever. Denne ene sjansen du har blitt tildelt til å sortere sokker og søppel, dra på hagesenteret og steke fiskepinner til unger som burde bades – du får det aldri igjen! Tenk på det i de tre, fire i verste fall seks minuttene mens toget svusjer og lyset lyser rødt og bomanlegget dinger.

Og så skal du vite at planovergangen er der for å passe på deg og fiskepinnene og ungene dine, ikke for togets del. Toget kommer fort og stille, det kan ikke svinge unna og kan bruke så mye som én kilometer (10.000 fiskepinner) på å stoppe.

Og så skal du vite at det ikke er farlig å ferdes langs jernbanen eller krysse planoverganger så lenge du følger trafikkregler, signaler og skilt. Så lenge du ikke smeller klampen i bånn for å nå over før bommene går ned. Så lenge du ser opp fra mobiltelefonen og tar av deg de støydempende øreklokkene og stopper, ser og lytter. Så lenge du ikke kjører slalåm mellom bomarmene.

Og hvis du skulle være så uheldig å bli fanga mellom bommene, skal du huske at de lar seg kjøre ned. På innsida av bomarmen står det «Ved fare – kjør ned bommen.» Og har du ikke mulighet til å kjøre den ned, forlat bilen, få ut eventuelle passasjerer og få dem og deg selv i trygghet.

God planovergangsdag!

Den internasjonale planovergangsdagen

  • The International Level Crossing Awareness Day
  • Skal bidra til å øke trafikanters bevissthet om planoverganger
  • Ble arrangert første gang i 2009
  • Norge deltok i første gang i 2008
  • I år markeres dagen på ulike vis i 51 land

Vanligvis er vi ute på utvalgte stasjoner og planoverganger denne dagen for å snakke med deg. I annerledesåret 2020 har vi valgt å gjennomføre markeringen med et knippe filmer i sosiale medier.