På praksis i Bane NOR

Som praksisstudent utplassert fra Høgskulen i Volda fikk Ingvild Romnæs Brynildsen være med langskinnetoget på oppdrag i nattemørket like før påske. Her beskriver hun sine inntrykk fra en opplevelsesrik tur.

Nattlig langskinnestemning mellom Roa og Hønefoss. Foto Ingvild Romnæs Brynildsen

Det nesten 50 år gamle diesellokomotivet MZ 1415 tøffer av gårde. Det kjører i omtrent 80 kilometer i timen, og bak seg drar det på et langskinnetog og en personalvogn. Det er stummende mørkt og himmelen er stjerneklar, men de sterke lysene på loket sørger for at veien fremover er godt opplyst. Et sterkt lys kan skimtes i det fjerne. Lokfører Anders Lunde skrur av langlysene på loket og skrur på lyset i lokførerhuset. Anders løfter hånda og vinker til lokføreren i det passerende toget. Lysene i lokførerhuset skrus av og langlysa på.

Anders er nattens lokfører på det gamle diesellokomotivet som året rundt reiser Norges langstrakte land for å levere skinner. Togdrift er nemlig den eneste enheten i Norge som leverer skinner til jernbanen. I tillegg har de Bane NORs skinnelager, passer på beredskapslokene og jobber med brøyting.

Togdrift

Togdrift er stasjonert på Hauerseter. Her står Bane NORs kjære diesellokomotiver, Di3 og MZ 1415. Disse står trygt og godt plassert i en stor garasje som også benyttes som verksted. Hver tredje uke utføres det service på lokene, som sørger for at de til enhver tid er klare for nye arbeidsoppdrag. Lokomotivene er i flittig bruk året rundt og er svært populære. Ute på turer tar folk ofte bilder av lokene, og det er jo forståelig. Det er jo ikke hverdagskost å se et slikt lokomotiv (i hvert fall ikke for mannen/kvinnen på gata).

– Det er til og med en egen Facebookgruppe for disse lokomotivene, ler Ken Bang, leder for Togdrift.

Det er søndag kveld og klokka nærmer seg ni, jeg blir hentet på Gardermoen av Ken, og kjørt til Hauerseter. På vei inn kjører vi forbi store, gule kraner som står etter hverandre bortover langs jernbanesporene. Ken forteller at disse brukes til lasting av togene. Litt lenger bortenfor er garasjen til de populære lokene, og lenger bortenfor den igjen er skinnelageret.

Ken peker på en slags lang henger lastet med skinner og en slags brakke i enden. Han forklarer at brakka i enden er personalvogna, i den har de sofa, TV, et lite kjøkken, do og små soverom. Resten av denne hengeren kalles et langskinnetog. På langskinnetoget ligger 30 skinner som er 120 meter lange. Det ligger altså skinner med lengde på til sammen 3 600 meter. Disse skal i løpet av natten legges ut på 1,8 km av Roa-Hønefossbanen.

Diesellok fra 1970

I altfor store, gule arbeidsklær og med et kamera i hånda står jeg klar til å bli med lokfører Anders Lunde og sporteknikerne Steinar Odden og Eivind Mikkelsen. Jeg følger etter de inn i den store garasjen hvor lokomotivene står og venter. Jeg kikker opp på det store beistet av et lokomotiv og kjenner haka falle i motsatt retning.

Det er en spesiell følelse å se det på så nært hold. Det tar noen sekunder å la alle inntrykk synke inn. Og før jeg rekker å reagere med å i det hele tatt klare å løfte kamera, har Anders allerede kommet seg inn og fått i gang motoren. En grov, kraftig dur gjør at det vibrerer i gulvet. Dette må jo være alle togentusiasters store drøm.

Jeg får beskjed om å klatre inn i lokførerhuset. Ting skjer fort, hodet står litt stille og klarer ikke helt å henge med, men heldigvis så skjønner kroppen at den må lystre selv om hodet fortsatt står og laster.

Jeg krabber litt knotete opp i loket og går inn i lokførerhuset. Der sitter allerede lokfører Anders klar til å trille ut i mørket. Med en walkietalkie holder han hele tiden kontakt med de to andre som er utenfor. Døren til garasjen åpnes, og med noen beskjeder frem og tilbake, vrir Anders på et slags ratt. Det kommer et klikk, så et til. Og så triller vi sakte fremover. Loket kjører ut, rygger inn på et annet spor og kobles til langskinnetoget.

– Dette ble brukt i Danmark fra 1970 til 2004, da kjøpte Jernbaneverket det opp og siden har det dura rundt i Norge, forklarer Anders mens han setter i gang toget igjen. Han har fått beskjed om at de andre er trygt plassert inne i personalvogna.

Skinnelevering

Det 252 meter lange toget tøffer av gårde mot Roa hvor den resterende arbeidsflokken blir plukket opp. Så tøffer vi videre til Jevnaker. Vi stopper, loket blir koblet fra resten av toget, kjører over i et annet spor rundt til den andre enden av langskinnetoget hvor det blir koblet sammen igjen. Jeg går ut av loket og får komme over på langskinnetoget og inn en manipulator. En manipulator er en kran som går på skinner oppå langskinnetoget. Den har en kran med en gripeklo på hver side. Disse brukes til å gripe tak i skinnene og sørger for at de ender opp i sporet.

Steinar og John Erik Asplund sitter i hver sin stol med joysticker og styrer hver sin kran. De griper tak i hver sin skinne, Steinar holder kontakt med Eivind som står i enden sammen med Bjørn Erik Skogsrud og venter. Så kjører vi fremover med motordur, humping og en skjærende lyd fra skinnene som nå blir dratt langs langskinnetoget.

Mot enden blir skinnene ført inn i noen spor ned mot bakken mellom de eksisterende skinnene. Når enden av skinna når bakken, slipper klørne tak og armene løftes opp. Vi beveger oss bakover. Det dunker og kommer en litt skjærende lyd igjen. Så stopper vi omtrent 120 meter lenger bak. Krana og klørne tar tak og løfter opp enden av skinna.

Eivind gir beskjed i walkietalkien om at han ønsker skinnene en meter lenger frem og vi kjører en meter frem. Steinar snakker i walkietalkien igjen og like etter sørger Anders for at toget kjører sakte fremover, mens vi beveger oss i tilsvarende tempo i motsatt retning slik at skinna vil ende opp på riktig plass. Mot slutten slipper klørne taket i skinnene og de havner i sporet. Og så gjentar dette seg til alle skinnene er lagt ut på rekke og rad.

Godt arbeidsmiljø

– Sånn, da er vi ferdig! sier John Erik og klapper hendene sammen. Det er ingen tvil om at alle på teamet visste nøyaktig hva de skulle gjøre. Arbeidet ble gjort raskt og ordentlig. De rydder, sikrer og fester det som skal festes så det er trygt å reise tilbake igjen. Jeg får bli med bak i personalvogna og turen tilbake tilbringes i sofaen med nytrakta kaffe.

På tur over til langskinnetoget ble jeg fulgt av Runar Hæhre, og han møter jeg igjen på i personalvogna. Runar blir leid inn ved behov. Han er en mann med mye erfaring og kjenner arbeidet godt. Han jobber som skifter og er lokførerens øyne i motsatt ende.

Til tross for at klokka nærmer seg fire, er det en god og lett fleipete stemning. Gjengen kjenner hverandre godt etter å ha jobbet sammen i flere år, og det er ingen tvil om at arbeidsmiljøet er godt. Å jobbe nattskift er heller ikke ukjent for noen av dem.

– Når vi reiser lenger pleier vi å legge oss og få noen timer søvn mens toget ruller, forklarer Eivind og gjesper. Trøttheten kommer når man setter seg inn i varmen og slapper av, men er ingen stopper for motivasjonen. De som hoppet på toget på Roa hopper av og det er bare Anders i lokfører huset, Eivind og Steinar igjen på toget som skal tilbake til Hauerseter og gjøre noen siste oppgaver før arbeidsdagen er over halv syv.

Jeg derimot takker for meg og hopper av på stasjonen i Lørenskog for å ta første toget hjem. Nattarbeid er ikke for hvem som helst!

Til slutt: En takk

Jeg vil gjerne skyte inn at jeg skjønner hvorfor det finnes en gjeng tog-nerder der ute. Til tross for at jeg hadde mine forventninger om at det kom til å bli spennende å være med på, så overgikk det altså forventningene.

Jeg vil også rette en stor takk til gjengen jeg fikk være med. Jeg følte meg virkelig både velkommen og ivaretatt på alle mulig måter. Tusen takk for at jeg fikk være med dere!


Artikkelen er skrevet av Ingvild Romnæs Brynildsen, 22 år gammel mossejente som studerer PR, kommunikasjon og media på Høgskulen i Volda. I åtte uker denne våren hadde hun praksis hos Kommunikasjon og samfunnskontakt i Bane NOR og syntes det var gøy å gjøre noe annet enn å sitte med nesa i en bok.