Jernbanemagasinet banner
Desember 2016

Jernbane i fem generasjoner

Hele familien har funnet sitt levebrød på jernbanen. Nå er de litt usikre på framtida.

MOR, FAR OG BARN: F.v. Morten, Asbjørn, Liv ­Synnøve, far Erling og mor Jorun ­foreviget på Slitu stasjon. Foto: Siv Dolmen

Da Jorun Gravdahl
kom til Oslo fra Hønefoss var hun ikke på utkikk etter en jernbanemann. Men da hun traff Erling Ruud, sa det klikk, forteller hun. Dermed gikk to jernbanefamilier sammen til en. ­Erling Ruud gikk over i pensjonistenes rekker i 1996. Verken da eller siden har han angret en eneste dag på at han ble jernbanemann.
    – Nei, alternativet til jernbanen var skogsarbeid. Vi var et lag på fem–seks mann som hadde det moro sammen. Og vi kjørte dresin. Sannsynligvis har vi kjørt jorda rundt flere ganger. Vi hadde tillit til at folkene på stasjonene hadde oversikten så vi kunne kjøre trygt, forteller Erling.
    Etter hvert fikk de med seg telefon når de var ute på linjen på arbeid. Den første veide 18 kilo. Neste generasjon var litt lettere. Den ble kalt for «mursteinen».
    I Erlings generasjon ble arbeidet utført med håndmakt. – Etterkommerne har fått det enklere, mener Erling. – De kjører bare bil langs veiene. Vi hadde en jeep som gikk når den selv ville!

Forandring
Eldstesønnen Asbjørn begynte på Ski i 1985. Da hadde de én bil på deling.
    – Nå vet jeg ikke hvor mange biler det er på Ski. Vi har kanskje en til hver, tror Asbjørn.
    Liv er eldst i søskenflokken. Hun husker godt at hun var med pappa ut på jobb med dresin. Selv begynte hun som kontorassistent i et privat firma og pendlet med tog mellom Mysen og Oslo. En dag ringte stasjonsmesteren på Mysen og fortalte at det var ledig stilling som kontorassistent på Ski.
    – Han ba meg søke og lovte at han skulle legge inn et godt ord for meg. Slik ble jeg ansatt den gangen, forteller Liv, som siden tok utdanning til trafikkstyrer og er ansatt som det på Sarpsborg stasjon i dag.
    – Tidligere kom lokførere og konduktører inn til oss på stasjonen for blant annet å hente kjøreordre. Det var veldig sosialt. I dag får de alt på data, og da ser vi ikke dem mer. Sånn er det blitt. Det er trist, oppsummerer Liv.

Trykk på illustrasjonen for å forstørre den. Illustrasjon: REDINK

Kollegialt
Asbjørn har en del kontakt med ansatte i både NSB Persontog og CargoNet.
    – Jeg føler at vi er kolleger og hører til samme jernbanefamilie. Vi er avhengige av hverandre alle sammen, sier Asbjørn, som selv har tre døtre – men ingen med ambisjoner om arbeid på jernbanen.
    Det har derimot Morten. Han har en sønn på 20 og ei datter på 18. Dessuten to stesønner, som begge har funnet seg arbeid på jernbanen, den ene hos JPL Rail, den andre i Baneservice.
    For Joruns bestefar, Bernhard Gravdahl, var stasjonsbetjent på Hønefoss. Hans sønn Alf ble stasjonsbetjent på Hønefoss mens Erling, far til Jorun, hadde lokstallen på ­Hønefoss som arbeidsplass.
    På den andre siden hadde Erling Ruud en onkel, Ole Stensbøl, som jobbet på pakkhuset på Oslo Ø i førti år. Hans bror Gunvald arbeidet på banemesterkontoret på Kongsvinger stasjon mens bror Reidar hadde mange sesonger på Kongsvingerbanen. Også Erlings far var sesong på jernbanen noen år.

Uviss framtid
Mens Liv, som er født i 1961 og har arbeid som trafikkstyrer, verken frykter for framtidig pensjon eller privatisering, er det annerledes med Asbjørn og Morten.
    – Framtida blir mye diskutert. Aller mest er det usikkerhet knyttet til pensjon. Den største bommerten som noen gang er gjort, er at Jernbaneverket ble delt fra NSB, mener Asbjørn.
    – Det er også mye usikkerhet knyttet til hvor mye arbeid som blir igjen til oss. Mange  av de store jobbene blir jo lagt ut også i dag. Spørsmålet er hva de vil gjøre med beredskapen og de generiske kontrollene, lurer Morten på.
    Mor Jorun var hjemme til ungene var trygt ute av redet. Da ble hun renholder:
    – Jeg gikk og tok møkka etter disse karene, jeg. Jeg måtte ta møkka både hjemme og på jobben. Når de kom inn med både møkk og kreosot under beina, var jeg litt morske mot dem. Men de var stort sett flinke, skryter mor i jernbanefamilien Ruud.

170 år på jernbanen

Brødrene Vingebakken har alle valgt en karriere på j­ernbanen. Til sammen har familien jobbet på jern­banen i nærmere 170 år. En sønn og en sviger­sønn har også funnet sporet til en jobb ute i pukken.

PÅ FARTEN: F.v. Stein Erik og Knut Erik Vingebakken, Pål Rolijordet Sveen, Odd Ivar og Steinar Vingebakken. Pål er svigersønnen til Odd Ivar. Med unntak av yngstemann Pål, kan alle kjøre en skinnetraktor. Foto: Joe Brenden

Godt miljø og trivsel er noen av årsakene til at familien Vingebakken med røtter fra Eina i Vestre Toten har valgt et yrke i sporet. For brødrene Vingebakken var yrkesvalget enkelt: Med en jernbanemann til far har de vokst opp med jernbanen, og den fascinerer fremdeles.
– Jernbanen har på en måte alltid vært der, så det har falt oss naturlig å gå i fars fotspor, sier Odd Ivar (52).
Også for Stein Erik (34) var yrkesvalget naturlig.
– Jeg har vært med pappa på jobb siden jeg var liten, og da var det veldig stas med de store maskinene, forteller Stein Erik.
– En gang da vi jobbet med utbedring av solslyng og du var med meg i pakkmaskinen, sovnet du, skyter faren Knut Erik (58) inn med et smil.

Jeg har vært med pappa på jobb siden jeg var liten, og da var det veldig stas med de store maskinene.

STEIN ERIK VINGEBAKKEN, fagarbeider, fører Baneservice

Norge som arbeidsplass. Med Baneservice som arbeidsgiver har flere blad Vingebakken gjort seg kjent med kriker og kroker land og strand rundt. De er på reisefot store deler av året.
– Vi reiser rundt med arbeidsmaskinene, og som regel sover vi på hotell. Før i tiden dro vi med oss losjivogna der vi blant annet hadde mulighet til å lage egen mat. Det var veldig bra, for en kan bli litt lei av hotellmaten, forteller Knut Erik. Gutta i Baneservice jobber ti-timers skift sju dager i uken før de har en uke fri.
Steinar (56), den eneste i familien som er ansatt i Jernbaneverket, har base i Hamar og sitt daglige virke på Dovrebanen Sør. Mens brødrene stort sett kjører anleggsmaskiner, er Steinar fagarbeider på linjen i tillegg til at han arbeider med sikkerhetskulturen i Jernbaneverket. Han er fører, hovedsikkerhetsvakt og signalgiver.
Pål (28) har på sin side giftet seg inn i både faget og jernbanefamilien. Tidligere jobbet han som produksjonsmedarbeider i Næroset i Ringsaker allmenning. Så kom finanskrisen i 2008 og Pål mistet jobben. Svigerfaren, Odd Ivar, spurte Pål om han ville prøve seg som sesongarbeider på jernbanen. Etter to sesonger på renseverket bestemte Pål seg for at han ville satse på et yrke innen jernbanefaget. Nå jobber han som signalgiver, mens resten av familien er fagarbeidere på linjen.

Trykk på illustrasjonen for å forstørre den. Illustrasjon: REDINK

På lag. Jernbanen er i endring. Kulturen derimot, er vanskelig å endre. Da som nå jobber jernbaneansatte på lag, en arbeidsform som gir solid grunnlag for et godt, sosialt miljø.
– Vi har vært på lag i mange år, så vi kan egentlig regne oss som en del av en større jernbanefamilie, sier Steinar.
Familien er også genuint interesserte i jobben de har, og de føler seg sikre på at de beholder arbeidet også i fremtiden. De er alle maskinførere, og utfører de fleste arbeidsoppgavene sine bak maskin-spakene.
- Jeg savner faktisk litt mer kroppsarbeid. Store deler av arbeidsdagen sitter jeg inne i maskinen med klimaanlegg og det jeg trenger. Kanskje har jeg det litt for bra? spør Stein Erik.
– Det er mange som mener at det skulle ha vært som før, sier Knut Erik, som også slår fast at det i de nærmeste årene vil forsvinne mye erfaring og faglig kompetanse over i pensjonistenes rekker. Dette er folk med en kompetanse det vil være vanskelig å erstatte.
– Norge er for lite til at vi kan splitte opp jernbanen. Det er ikke bare å gå på arbeidskontoret for å hente ny arbeidskraft, utfyller Steinar.
– Skal du få deg jobb i jernbanen nå, må du være dyktig og du må ha gode referanser. Før i tiden kunne det være nok å bli ansatt på gode referanser, fortsetter han.
Men alt er ikke bare mørkt:
– Det som er bra, er at det satses på jernbanen. Baneservice ruster i likhet med Jernbaneverket opp maskinparken. Fra og med 2018 vil Bane NOR operere med budsjetter som strekker seg over fire år av gangen, noe som fører til at det blir enklere å planlegge hvilke drift- og vedlikeholdsarbeider som skal prioriteres. Da er det også viktig å ha en stabil og driftssikker maskinpark, avslutter Steinar Vingebakken.